Ofte stilte spørsmål om Bredbånd
Bredbånd har de siste årene blitt et begrep de fleste av oss har hørt om, og mer vil det bli i årene som kommer. Det sies og skrives mye rart om dette emnet og mye av dette er direkte galt, tvilsom eller i beste fall svært dårlig forklart. Nedenfor finner du en liste med aktuelle spørsmål om dette emnet, forklart av folk med lang bakgrunn fra faget, og forhåpentligvis vil du forstå litt mer på en litt bedre måte etter å ha lest dette. Kommentarer kan gis til Sverre K. og jeg vil også vurdere å legge ut innsendte spørsmål etter en grundig vurdering av aktualiteten og arbeidsmengden – her har jeg den hele og fulle kontrollen, ganske enkelt. Dette er et helt gratis tilbud til DEG. Det eneste kravet til bruk jeg gir er at det ikke skal brukes til kommersielle formål uten etter avtale med meg. Du kan gjerne linke opp denne siden fra din private hjemmeside, men da skal du bruke følgende tekst ”Ofte Stilte Spørsmål om Bredbånd, hos KONRAD KOMMUNIKASJON” (klipp og lim inn linken). Sverre K. Sist oppdatert: 2004-11-14
	Hvilke båndbredder er det som er bredbånd? Hva betyr ”bredbånd” Hva er egentlig ”båndbredde” Hva er bredbåndsaksess? Hva er DSL? Hva er de ulike DSL-teknologiene? Hvorfor kan jeg bare kjøpe standardisert ADSL i Norge? Hva er forskjellen på Internett og Bredbånd? Jeg har hørt at ADSL kan greie opptil 8 Mbit/s, men Telenor greier ikke mer enn 2 Mbit/s i sitt nett? Telenor har sagt til meg at de nå har ”oppgradert min ADSL med 15% høyere båndbredde pga. overhead i protokollene som de ikke har vært klar over eller klart å beregne”. Hva betyr dette? Jeg har hørt at den kapasiteten jeg betaler for med ADSL kun er en maksimalkapasitet. Hva betyr det? Hvorfor er noen bredbåndsleverandører avhengig av at Telenor har bygd ut en sentral med ADSL før de kan levere til meg, er de ikke konkurrenter av Telenor? En av leverandørene kan levere opptil 9 Mbit/s på SDSL, mens Telenor og de andre ikke kan levere mer enn opptil 2,3 Mbit/s med samme teknologi. Hvorfor er det slik forskjell? Hvorfor er ikke WLAN mer utbredt som bredbåndsteknologi? Noen sier at det er ikke mulig å lage ekte bredbåndsaksesser uten fiberkabel, er dette riktig? Jeg har lest mye om strømnettaksess, hva er dette og hvorfor er det ikke mer ubredt, alle har jo strømnett i huset sitt? En kjenning av meg sier at den eneste fornuftige teknologien som kan brukes til bredbånd er satellitter, hva har du å si om det? Nå er mobiloperatørene kommet godt i gang med utbyggingen av UMTS, og dette systemet får muligheter for inntil 2 Mbit/s? Jeg har hørt at triple-play er fremtiden, hva er det? Hvorfor er det så viktig med Always On? Telenor har nå begynt å ta seg betalt for antall Megabyte du laster ned, men det gjør ikke de andre leverandørene. Hvorfor? Når jeg henter filer med Internet Explorer angis nedlastingshastigheten i kB/sec. Er det det samme som kbit/s? Telenor sier at min ”telefonsentral må være bygd ut med ADSL” for at jeg skal kunne kjøpe bredbåndsaksess. Jeg trodde telefonsentraler kun ble brukt til telefontjenester. Hva er riktig? Jeg ser at operatørene bruker begreper som ”splitter” og ”modem” om ADSL-utstyret, men jeg trodde modem egentlig var noe annet og splitter høres jo ikke så veldig teknisk ut? Hva trenger jeg egentlig av båndbredde, er det noen grense eller er det slik at mer er bedre?

Spørsmål:	Hvilke båndbredder er det som er bredbånd?
Svar:	Dette finnes det ikke noen standard for, og derfor er meningene mange. F.eks. bruker PT (Post- og teletilsynet) på sine sider flere ulike ”definisjoner” på hva som er bredbåndskapasitet. Tradisjonelt var bredbåndstjenester innenfor telekom det samme som tjenester som krever mer kapasitet i nettet enn vanlig telefoni, dvs. i første rekke overføring av radio- og TV-signaler i det gamle analoge telenettet. Hvis vi nå tar med ISDN i telefonibegrepet (en telefonikanal bruker 64 kbit/s i nettet), så kan vi si at bredbånd er alt som har større båndbredde enn ISDN med sine 128 kbit/s (2*64 kbit/s). I ISDN-konseptet er det, i tillegg til B- og D-kanalene vi kjenner fra ISDN GT, definert flere typer kanaler, og bredbånds-ISDN har H-kanalene fra 384 kbit/s til 2048 kbit/s som opprinnelig var tenkt til lyd- og videooverføring. Dermed kan vi hevde at alt over 384 kbit/s er bredbånd. Så er det de litt mer ekstreme meningene som sier at alt over 2 Mbit/s er bredbånd, og verstingene som hevder at du må kunne overføre minst tre samtidige TV-kanaler for å kunne kalle det bredbånd, og med 6-8 Mbit/s på en digital TV-kanal med ”subjektiv PAL-kvalitet” trenger du dermed godt over 20 Mbit/s for at aksessen skal kunne kalles bredbånd. OK; det må de gjerne gjøre for meg, men da må de også betale det det koster… Jeg selv holder meg til ”ISDN-definisjonen” som samsvarer godt med den tradisjonelle definisjonen, og velger å betrakte alt over 384 kbit/s som bredbåndskapasitet. De mer tullete forsøkene som ”bredbånd er til enhver tid det doble av det du har”, o.l. tar vi selvsagt ikke høytidelig, det er mer gimmicks enn fag. Til toppen
Spørsmål:	Hva betyr ”bredbånd”
Svar:	Ordet bredbånd alene betyr egentlig ikke noe (annet en et bredt bånd, men hva er det?) men det får betydning sammen med andre ord og begreper, f.eks.: · bredbåndstjeneste; teletjeneste som krever bredbåndskapasitet for overføring i nettet; · bredbåndsaksess; tilgang (aksess) til en tjenestenode, med bredbåndskapasitet; · bredbåndskapasitet; kapasitet fra 384 kbit/s og oppover; · osv. Til toppen
Spørsmål:	Hva er egentlig ”båndbredde”
Svar:	Egentlig stammer begrepet fra analog-verdenen og betyr ”avstanden i Hz mellom øvre og nedre grensefrekvens” for et frekvensområde eller frekvensbånd. Det er altså et uttrykk for kapasiteten i et analogt overføringssystem. Siden de fleste bredbåndstjenester nå er etablert ved hjelp av digitalteknikk, der kapasiteten uttrykkes i bit/s (med passende prefiks), har ”båndbredde” nå også fått innpass i digital-verdenen der den altså måles i bit/s. Noen eksempler: Båndbredden for; · en telefonikanal er 300–3400 Hz, dvs. 3100 Hz eller 3,1 kHz · en TV-kanal i UHF-båndet er 8 MHz; · den menneskelige hørsel er 20-20000 Hz; · en digital telefonkanal, eller brukerkanal (B-kanal) i ISDN er 64 kbit/s; · avspilling av en CD-plate er 1,411 Mbit/s. Nettopp denne sammenblandingen er opphav til misforståelser og burde helst vært unngått, men den er blitt så utbredt at selv jeg (som kan være ganske egen når det gjelder slike ting) har gitt opp å kjempe i mot. Hvis vi f.eks. snakker om radiooverføring av digitale signaler (f.eks. WLAN) så snakker vi om båndbredde både i betydningen ”frekvensbånd” i radiospekteret og ”kapasitet” som den enkelte radiokanalen kan overføre, og det er helt klart forvirrende. Til toppen
Spørsmål:	Hva er bredbåndsaksess?
Svar:	Bredbåndsaksess er en tjeneste som gir deg tilgang (aksess) til en eller annen node hos en tjenesteleverandør der du kan knytte deg til bredbåndstjenester. Det er med andre ord en type aksessnett som strekker seg mellom tilbyderens tjenestenode og den enkelte bruker, og for å fortjene betegnelsen bredbåndsaksess må den ha visse egenskaper som f.eks. mulighet til å overføre bredbåndskapasitet ut til brukeren. Bredbåndsaksesser kan enten etableres i et kabel-TV-nett (eller koaks-kabelnett som det egentlig heter), et parkabelnett (f.eks. Telenors aksessnett), optiske fiberkabel, ulike radioteknologier eller satellittforbindelser, og det brukes ulike teknologier avhengig av det fysiske mediet man har til disposisjon. Samtidig er det slik at det er dette mediet sammen med andre egenskaper som f.eks. avstand til sentraldelen av systemet og den teknologien vi bruker, som avgjør bredbåndsegenskapene, men alle disse mediene kan brukes til bredbåndsaksess slik vi har definert dette begrepet, under gitte vilkår. Til toppen
Spørsmål:	Hva er DSL?
Svar:	DSL er forkortelse for Digital Subscriber Line (digital abonnentlinje) som er et (litt dårlig) navn på teknologier som gjør et parkabel aksessnett i stand til å overføre bredbåndstjenester. Siden er parkabelnett har langt større potensiale enn bare telefoni eller ISDN som vi nå kan utnytte til nye tjenester, er det ikke rart at DSL-systemer har blitt svært populære hos de fleste operatører. Begrepet er et samlebegrep for DSL-familien som vanligvis omfatter ADSL, SHDSL, VDSL og HDSL (pluss ofte noen ikkestandardiserte løsninger). Til toppen
Spørsmål:	Hva er de ulike DSL-teknologiene?
Svar:	De standardiserte DSL-teknologiene er; · ADSL – Asymmetrical Digital Subscriber Line: Dette er den første DSL-teknologien, den er asymmetrisk (høyere kapasitet til kunden enn fra kunden). Den ble egentlig laget for VoD-tjenester (Video on Demand) på 80-tallet, men fikk først suksess da behovet for Internettaksess kom utover 90-tallet og spesielt web-surfing som i utgangspunktet er en asymmetrisk tjeneste. Standardisert ADSL har overføringskapasitet fra 384/64 kbit/s (til/fra kunden) og opp til 6144/640 kbit/s, og rekkevidde på noen kilometer. ADSL bruker ett kabelpar og det kan overføres telefoni eller ISDN på det samme kabelparet. (Nye versjoner får minimum maks-bitrate på 8000/800 kbit/s (ADSL 2) og etter hvert opptil 16000/800 kbit/s (ADSL Plus), men det er litt frem i tid og vi vet ikke om noen vil tilby det i Norge eller når det vil skje). ADSL er den mest suksessfulle bredbåndsteknologien i Norge så langt, med ’”kabelmodem” som en klar nummer to. Det finnes også en ADSL Lite som er et forenklet system med lav kapasitet laget for de litt enklere behovene. · SHDSL – Single-pair High-speed Digital Subscriber Line: Dette er den mest vanlige symmetriske (samme kapasitet til og fra kunden) DSL-teknologien. Den ble tidligere kalt SDSL. Kapasiteten er fra 192 til 2312 kbit/s. Denne teknologien egner seg først og fremst for de som har et symmetrisk trafikkbehov. · VDSL – Very high-speed Digital Subscriber Line: Dette er en videreutvikling av ADSL-teknologien og kan brukes for mye høyere kapasiteter, i utgangspunktet opp til 51840/6480 kbit/s i asymmetrisk variant eller 25920 kbit/s i symmetrisk variant. Med de høyeste bitratene blir rekkevidden kun om lag 300 m på 0,4 mm kobbertråd, og det betyr at operatørene må legge fiberkabel og flytte bredbåndsaksesspunktet langt ut i aksessnettet for å nå frem til et større antall kunder. · HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line: Dette er egentlig en erstatning for leide linjer (leased lines) for kunder (større bedrifter) som trenger fast, dedikert kapasitet mellom to punkter, og er uaktuelt for vanlige brukere grunnet høye kostnader/pris. Det er egentlig et litt uekte barn i DSL-familien. Andre begreper som ofte forbindes med DSL: · SDSL – Symmetrical Digital Subscriber Line: Dette er et eldre navn på SHDSL, men det er kun SHDSL som er skikkelig standardisert og lov å bruke i Telenors aksessnett. Dessverre er det seriøse leverandører som fortsatt bruker denne betegnelse og som dermed fremstår som litt amatørmessige i et profesjonelt marked… · G.shdsl: Dette var arbeidsnavnet på den standarden for SHDSL som er utarbeidet av ITU-T (International Telecommunication Union – Telecommunication standardisation sector). · IDSL – ISDN DSL: En ikke-standardisert variant i USA, en slags spesialversjon av et ISDN linjesystem med kapasitet på opptil 128 kbit/s symmetrisk. Ikke aktuell i Norge. · RADSL – Rate Adaptive DSL: En ikke-standardisert spesialversjon av ADSL laget i USA, som kan tilpasse bitraten (kapasiteten) i et system automatisk etter linjens tilstand. Rateadapsjonsegenskapene er en del av neste versjon av standardisert ADSL. Til toppen
Spørsmål:	Hvorfor kan jeg bare kjøpe standardisert ADSL i Norge?
Svar:	Siden det stort sett er Telenor som har kobberaksessnett i Norge, er det de som bestemmer hvilke krav som skal stilles til systemer som brukes i dette aksessnettet, og de har laget egne spesifikasjoner for dette (operatøraksess, Jara). Siden Telenor er medlem av ETSI og ITU-T er de pålagt å bruke de standardene som lages i disse organisasjonene (ETSI dekker Europa og ITU-T dekker globalt). Standardiseringen har som mål å unngå at systemer forstyrrer hverandre, og at en operatør skal kunne velge sentraldel (DSLAM) og abonnentdel (”modem”) fra to ulike leverandører, og derigjennom gi bedre og billigere tilbud til alle brukere. Til toppen
Spørsmål:	Hva er forskjellen på Internett og Bredbånd?
Svar:	Dette er egentlig to helt forskjellige ting, men siden mange leverandører blander dette sammen er det forståelig at du er litt forvirret. Internett er i dag betegnelsen på det store internasjonale nettet av servere med ulike Internett-tjenester som alle kan bruke. For å få tilgang til Internett må du kjøpe et eller annet Internettaksessprodukt fra en ISP (Internet Service Provider, Internettjenesteleverandør). Internettaksess kan leveres både over smalbåndstjenester (telefoni/modem/ISDN/HSCSD/GPRS) og ulike bredbåndsteknologier. Bredbånd – eller bredbåndskapasitet/-aksess – derimot, er grunnleggende tjenester som gjør det mulig å levere bredbånds Internettaksess til kundene. Bredbånd kan i tillegg brukes til mange andre tjenester som ikke har noe med Internett å gjøre, og det er ikke slik at ”alt er Internett”, langt derifra. Vi kan gjerne si det slik at bredbåndsaksessen tilsvarer veien vi kjører på, mens Internett tilsvarer taxi- eller busstjenestene som bruker denne veien og som vi benytter oss av. Til toppen
Spørsmål:	Jeg har hørt at ADSL kan greie opptil 8 Mbit/s, men Telenor greier ikke mer enn 2 Mbit/s i sitt nett?
Svar:	ADSL-standarden fra ITU-T, som Telenor er pålagt å bruke, har noen valgmuligheter. En av disse er at det nederste frekvensbåndet settes av til telefoni/ISDN slik at dette kan fremføres på samme kabelpar som ADSL, og det er denne valgmuligheten Telenor bruker både selv og for andre som skal levere ADSL i Telenors aksessnett. Mange steder er det kun ett eller to kabelpar inn til hver abonnent, og Telenor har lovpålagt plikt til å levere telefoni eller ISDN til alle i Norge, derfor må de velge denne løsningen. Foreløpig leverer man som oftest bare 2 Mbit/s som høyeste båndbredde, men standarden brukt med telefoni/ISDN på samme trådpar kan gi opptil 6144 kbit/s, men da med sterkt redusert rekkevidde. Det er trolig at også Telenor og andre ADSL-leverandører vil øke båndbredden etter hvert, i alle fall er det ingen teknisk begrensning for at dette kan gjøres innenfor standarden. Neste versjon ADSL – kalt ”ADSL 2” (standarden er ferdig fra ITU-T men det er foreløpig ingen som bruker denne i Norge) – øker båndbredden opp til 8000/800 kbit/s, mens den standarden man jobber med i ITU-T nå vil kunne gi bitrater opp til 15000/1500 (angitt som ”trolig praktisk maksimum”). Det er hele tiden viktig å huske på at høy båndbredde gir kortere rekkevidde. Samtidig blir det dyrere å kjøpe tjenestene fordi du bruker mer av felles ressurser i telenettet. Til toppen
Spørsmål:	Telenor har sagt til meg at de nå har ”oppgradert min ADSL med 15% høyere båndbredde pga. overhead i protokollene som de ikke har vært klar over eller klart å beregne”. Hva betyr dette?
Svar:	Dette er med respekt å melde faglig tullball, og det finnes helt sikker tekniske eksperter i Telenor som river seg i håret av en slik formulering og forklaring fra selgere og markedsfolk. Dette har også en viss sammenheng med at ingen tilbyr bare bredbåndsaksess i dag, men alltid sammen med Internettaksess, og da roter de egentlig sammen aksesser med tjenester (det heter bundling på fint) og gjør det verre å forstå hva som er hva. Datakommunikasjon er en komplisert affære. ADSL (og andre aksessteknologier) er teknologier som har som oppgave å transportere et antall bit/s mellom tilbyderens node og kunden – det er det vi på fagspråket kaller aksessnett-transport. Hva kunden bruker denne kapasiteten til er for så vidt systemet uvedkommende. De ulike tjenestene, f.eks. Internett-tjenesten http kommuniserer ned gjennom en hel stabel med protokoller, og i hvert lag i denne stabelen legges det på det vi kaller protokoll-overhead og som er ulike styresignaler, adresser o.a. for at kommunikasjonen skal fungere. Dermed blir det mindre ”netto kapasitet” for den applikasjonen som skal bruke denne tjenesten, f.eks. WEB-browseren din, men det er noe som datakomfolk har kjent til siden Arilds dager. Vi må altså skille mellom netto og brutto kapasitet, og forstå at det er brutto kapasitet vi betaler for når vi kjøper en bredbåndsaksess. Telenor, og de andre operatørene, har ikke greid å forklare kundene dette, så i stedet øker de kapasiteten i bredbåndsaksessen sin (”brutto bitrate”) for å oppveie for dette, og kommer opp med en banal forklaring på det hele. Trolig er det mer et markedsføringstriks enn reell forklaring. Et litt banalt eksempel for å belyse dette: La oss si at du kjøper deg en bil med 600 liters bagasjerom for å transportere klær og annet på reise. Så pakker du først klærne inn i bag’er og vesker som du igjen pakker i kofferter og ryggsekker. Dermed får du ikke plass til 600 liter med klær og annet, det skjønner jo alle, men du ville da ikke finne på å anklage bilselgeren for å jukse på bagasjeromsplassen for det? Til toppen
Spørsmål:	Jeg har hørt at den kapasiteten jeg betaler for med ADSL kun er en maksimalkapasitet. Hva betyr det?
Svar:	Det er nok riktig. Som du sikkert vet strekker et ADSL-system seg fra ADSL-modemet hjemme hos deg, og frem til en såkalt DSLAM (DSL Access Multiplexer) vanligvis plassert i Telenors lokaler. For vanlig datakommunikasjon som web-surfing og e-post bruker du aldri kapasiteten fullt ut hele tiden. Derfor blir det egentlig en dårlig utnyttelse av ressursene hvis alle skulle ha full kapasitet helt inn til tjenestenodene hos ISP’en. Derfor har man lagt inn en konsentrasjon av kapasiteten i alle DSLAM’er, dvs. at kapasiteten fra DSLAM og innover i nettet (til ISP) er mye mindre enn samlet kapasitet på alle aksessene som er terminert i denne DSLAM’en. Dette er gjort for å utnytte kostbare ressurser bedre, og dermed kunne tilby billigere produkter. Denne konsentrasjonen er ofte ganske stor – mellom 50:1 og 15:1 for privatkunder. Den betyr også at leverandøren ikke tør å love noen minimums-kapasitet til privatkunder. Til bedriftskunder har man vanligvis mye lavere konsentrajon (rundt 5:1) og kan samtidig tilby en minimums-kapasitet til disse kundene, men så betaler de da også ganske mye mer for dette produktet. Denne måten å konsentrere kapasiteten på er OK så lenge man holder et øye med trafikken og justerer konsentrasjone i takt med behovet, men etter hvert som mange nå har begynt å bruke mer kapasitetskrevende tjenester (nedlasting av store filer, P2P-tjenester og streaming av lyd og video) må konsentrasjonsfaktoren reduseres for å kunne tilby et tilfredsstillende produkt. La oss bare håpe at operatøren er seg sitt ansvar bevisst her. Egentlig synes jeg nok at denne måten å gjøre det på, i alle fall sammen med så dårlig informasjon som man gir om dette, er ganske tvilsom i hht. god skikk og bruk innen markedsføring. Du må ofte lete lenge, og vite hva du leter etter, for å finne opplysninger om dette hos aksessleverandørene. Dette med konsentrasjon av kapasiteten gjelder også for de som kjøper bredbåndsaksess fra kabel-TV-operatørene. Til toppen
Spørsmål:	Hvorfor er noen bredbåndsleverandører avhengig av at Telenor har bygd ut en sentral med ADSL før de kan levere til meg, er de ikke konkurrenter av Telenor?
Svar:	For ADSL (og SHDSL) finnes det to ulike typer leverandører; · de som egentlig er videreselgere av Telenors DSL-produkter og ikke har eget utstyr og systemer; · de som har eget utstyr og systemer men leier tilgang til kobberkabler fra Telenor; og det er den første gruppen som er avhengig av at Telenor har bygd ut en ”sentral” med ADSL. Telenor er pålagt å leie ut kobberkabel til kostnadsbaserte priser til de operatører som ønsker det. Når det gjelder egen utbygging er de ikke pålagt noen ting, verken når det gjelder priser eller dekningsområder, og må sannsynligvis vurdere markedet før de investerer, slik alle andre utbyggere gjør. Til toppen
Spørsmål:	En av leverandørene kan levere opptil 9 Mbit/s på SDSL, mens Telenor og de andre ikke kan levere mer enn opptil 2,3 Mbit/s med samme teknologi. Hvorfor er det slik forskjell?
Svar:	Den aktuelle leverandøren synes trolig det er morsomt å fremstå som bedre enn de andre og utnytte dette i sin markedføring. Det han gjør er å bruke to eller fire parallelle SHDSL-systemer som han så kombinerer med en ”invers multiplekser”, dvs. et system som deler opp en kapasitet i flere mindre kapasiteter for å sende den gjennom nettet, og så samler den igjen hos kunden. Dermed vil det totale systemet fremstå som et aksessnettsystem som transporterer 4,6 eller 9,2 Mbit/s ut til kunden, mens SHDSL kun utgjør en del av dette systemet. For å gjøre dette må man sette opp ganske kostbart utstyr både på sentralsiden og hos kunden, og man må bruke to eller fire trådpar i aksessnettet for et slikt system, og det blir ganske kostbart samtidig som det kun er der aksessnettet er veldig godt utbygd (med mer enn to eller fire trådpar til hver abonnent) de kan levere slike systemer. Vi snakker om 4,6 Mbit/s på to trådpar og 9,2 Mbit/s på fire trådpar. Den samme leverandøren bruker fortsatt betegnelsen SDSL selv om denne er foreldet, og må finne seg i å fremstå som litt amatørmessig blant de profesjonelle… Til toppen
Spørsmål:	Hvorfor er ikke WLAN mer utbredt som bredbåndsteknologi?
Svar:	Når vi snakker om bredbåndsteknologi i denne sammenhengen mener vi bredbåndsaksessteknologi, dvs. teknologier for bruk i et bredbåndsaksessnett. WLAN er ikke aksessnett, det er en variant av LAN (Local Area Network), dvs. et lokaldatanett for bruk innenfor en kundes eiendom. Et LAN – inkludert WLAN – koples til telenettet via et aksessnett. Selv om du får tilgang til Internett gjennom et WLAN i f.eks. et hotell, en flyplass eller hos en pizza-restaurant, så må eieren av dette WLAN være tilkoplet et aksessnett for å få tilgang til telenettet. Vi har derimot andre radioteknologier for bredbåndsaksess, kalt radioaksessteknologier, LMDS (Local Multipoint Distribution System) eller WMAN (Wireless Metropolitan Area Network) som er av typen punkt-til-multipunkt radiosystemer. Disse ligner selvsagt mye på WLAN, som også er punkt-til-multipunkt, men har lengre rekkevidder og er laget for å brukes i offentlige aksessnett. Dette er et alternativ til f.eks. DSL-teknologier men er relativt kostbare å bygge ut og har ikke fått særlig stor utbredelse ennå. En annen ulempe er at dagens systemer må ha fri sikt mellom antennene. Jeg tror dette i fremtiden, men den nye OFDM-teknikken som nå tas i bruk, og som ikke vil være så avhengig av bl.a. fri sikt mellom antennene, vil bli den største reelle konkurrenten til bruk av Telenors aksessnett. Til toppen
Spørsmål:	Noen sier at det er ikke mulig å lage ekte bredbåndsaksesser uten fiberkabel, er dette riktig?
Svar:	Det er vel ganske ekstreme meninger forbeholdt de få, det signaliserer en ganske ekstrem definisjon på hva som er bredbånd. Ulempen med fiberbaserte aksessnett er at det er svært dyrt å legge nye fiberkabler, i alle fall der de må graves ned i bakken, samt at termineringsutstyret for fiberkabler er mye dyrere enn for kobberkabler. Allikevel er det noen som bygger slike nett, men da enten der de allikvel legger andre typer infrastruktur og kan utnytte de samme grøftene, eller der de har andre fremføringsveier som f.eks. infrastruktur i form av gamle gassledninger eller liknende. Noe helt annet blir det hvis myndighetene betrakter dette som en nasjonal infrastruktur og betaler for bygging av fibernettene, slik det delvis gjøres i andre land, men da vil nok disse nettene måtte kjempe om midler med annen samfunnsviktig utbygging som veier, skoler og sykehus. Til toppen
Spørsmål:	Jeg har lest mye om strømnettaksess, hva er dette og hvorfor er det ikke mer ubredt, alle har jo strømnett i huset sitt?
Svar:	Såkalt strømnettaksess, eller Power Line Communications (PLC) som det heter, har vært et hett tema i mange år. Teknisk sett er det mulig å bruke el-distribusjonsnettet (strømnettet) til fremføring av telekommunikasjon, men det er også noen alvorlige hindringer for slik bruk; · et strømnett er i utgangspunktet dårlig egnet til å bære høyere frekvenser fordi det etter hvert vil komme til å virke som antenner og lage støy for ulike radiosystemer; · et strømnett er et dårlig transmisjonsnett fordi impedansforholdene vil endre seg hele tiden etter hvert som man kopler inn og ut ulike strømbrukere, det har masse forgreninger og maskestrukturer osv. Sammenslutningen av europeiske post- og teleadministrasjoner – CEPT, der PT er med, er i gang med å lage forskrifter for slik bruk, med til dels strenge grenseverdier for hvor mye et slikt nett (og andre telenett) kan stråle ut, og disse vil trolig sette en stopper for slik bruk, i alle fall hvis vi snakker om ekte bredbåndskapasiteter. Til toppen
Spørsmål:	En kjenning av meg sier at den eneste fornuftige teknologien som kan brukes til bredbånd er satellitter, hva har du å si om det?
Svar:	Dette er også et hett diskusjonstema, men min mening er at satellittbasert bredbåndskommunikasjon stort sett vil begrense seg til steder der det er eneste mulige aksessmetode, dvs. der parkablene er for lange eller ingen kabel-TV-operatører har bygd ut sine nett. Årsaken er at dette er svært kostbart, dette er nett som i utgangspunktet er laget som enveis kringkastingsnett slik at man i praksis må ha returkanal via telefon/modem eller ISDN. Alternativet med returkanal via satellitt blir mye dyrere, for da må du ha en sender hos abonnenten i tillegg til den parabolantennen han bruker til mottak. Å bruke kommunikasjonskapasitet i en slik satellitt er også svært kostbart og hver satellitt kan bare dekke en begrenset kapasitet. Når det nye digitale TV-distribusjonsnettet blir bygd ut, vil dette kunne dekke noe av det samme behovet, men også dette vil ha noen av de samme ulempene. Til toppen
Spørsmål:	Nå er mobiloperatørene kommet godt i gang med utbyggingen av UMTS, og dette systemet får muligheter for inntil 2 Mbit/s?
Svar:	UMTS har teoretisk kanalkapasitet på inntil 2 Mbit/s til hver bruker, men i praksis vil operatørene trolig kun tilby 144 kbit/s til datakommunikasjon, kanskje opptil 384 kbit/s i tettbygde strøk. Uansett vil dette bli svært kostbart fordi UMTS koster mye å etablere, og vil være lite aktuelt som bredbåndsaksessnett. Unntaket er de tilfeller der du har behov for kombinasjonen mobilitet og bredbåndsaksess, da er det ingen som kan konkurrere. (WLAN er ikke mobilteknologi slik mange hevder: Det mest dekkende begrepet er ”nomadisk” teknologi; du flytter deg rundt i et område men holder det stort sett i ro når du jobber). Til toppen
Spørsmål:	Jeg har hørt at triple-play er fremtiden, hva er det?
Svar:	Triple-play er et litt hyp’et begrep som i denne sammenheng betyr at du får tre tjenester over én aksess, som oftest (men ikke alltid) betyr det telefon+datakom+TV (en annen tilbyder mener det betyr telekom+strøm+gass…). Dette stiller store krav til den båndbredden som bredbåndsaksessen må kunne levere. TV-eksperter anslår, basert på blindtester, at for å få ”god subjektiv PAL-kvalitet” (PAL er det TV-systemet vi bruker i det meste av Vest-Europa), må vi ha 6-9 Mbit/s MPEG-2-kodet signal, litt avhengig av materialet som skal kodes. Glem det du har hørt om at 2 Mbit/s er godt nok, det er som regel mye dårligere et godt analogt antenne-, satellitt eller kabel-TV-signal. Hvis vi setter som minstekrav at man skal kunne motta minst tre samtidige TV-kanaler må en bredbåndsaksess for triple-play ha en bitrate på godt over 20 Mbit/s, og det er det i praksis bare VDSL eller fiberbaserte systemer som kan levere, og det til en ganske høy pris. Dermed skal det mye til for at triple-play over bredbåndsaksess skal være et konkurransedyktig alternativ til kombinasjonen telefoni/ISDN+bredbånds datakommunikasjon+kabel-TV/satellitt/bakkenett. Hvorfor ikke heller velge det best fra hver aksessnettplattform, dvs. det som de ulike plattformene egentlig er laget for, spesielt hvis det ikke er dyrere, det er ikke så hype, men…? Til toppen
Spørsmål:	Hvorfor er det så viktig med Always On?
Svar:	Jeg synes egentlig ikke det er viktig i det hele tatt, i alle fall ikke for meg som bedrifts- eller privatbruker. Alle PC-er har godt av å hvile litt innimellom; en harddisk roterer med flere tusen omdreininger pr. minutt og en CRT-skjerm utgjør en brannfare hvert minutt den er påslått, og det er ikke alle PC’er som har harddisker og skjermer som slår seg av automatisk. Et annet problem er at du er mye mer utsatt for hacker-angrep når du er tilkoplet nettet hele tiden. Hvis du logger av og på vil du som regel få ny IP-adresse hver gang og dermed gjøre det mye vanskeligere for hack’ere å få satt inn et angrep. For meg er Always On mest av alt et hyp’et begrep brukt for å få folk til å kjøpe bredbåndsaksesser. Til toppen
Spørsmål:	Telenor har nå begynt å ta seg betalt for antall Megabyte du laster ned, men det gjør ikke de andre leverandørene. Hvorfor?
Svar:	Telenor har som den første operatøren i Norge introdusert en type abonnement der du betaler for nedlastet datamengde. Bakgrunnen kan f.eks. være at det gir en mer rettferdig fordeling av kostnadene. De som bruker nettet veldig mye og laster ned veldig mye, betaler i dag forholdsvis lite i forhold til de som bruker det lite, m.a.o. er det småbrukerne som subsidierer storbrukerne (og da er det ikke bønder vi snakker om). Andre bredbåndsoperatører i Norge har sagt at de aldri vil innføre slik taksering og bruker det som et salgsargument, mens store operatører nedover i Europa nå vurderer å gå inn på Telenor-modellen fordi den vurderes som forretningsmessig ”riktigere”. Det gjenstår å se hva Telenors konkurrenter i Norge gjør over tid. Til toppen
Spørsmål:	Når jeg henter filer med Internet Explorer angis nedlastingshastigheten i kB/sec. Er det det samme som kbit/s?
Svar:	Nei. ’kB/sec’ i betydningen kiloByte pr. sekund er ikke en standard måleenhet for båndbredde/kapasitet/bitrate i det hele tatt, selv om Microsoft har bestemt seg for det. En byte er vanligvis (men ikke alltid) det samme som åtte bit. Mange har blitt forvirret av dette og trodd at nedlastingen går åtte ganger tregere enn den skulle gjort, og det er ikke rart med en så lemfeldig omgang med begreper. · bit/s, ”binary digits per second” betyr ”Antall bit pr sekund”, dvs. båndbredde/kapasitet/bitrate for et digitalt signal, og brukes sammen med passende prefiks (k for kilo, M for Mega, G for Giga, osv) · byte, ”ord”, er en vanlig måte å angi filstørrelser, minnestørrelser og lagringsområder på. Mange sier at liten ’b’ betyr bit mens stor ’B’ betyr Byte, men det er ikke standard betegnelser og blir derfor ofte blandet sammen. Bruk kun ’bit/s’ for båndbredde/kapasitet/bitrate og ’Byte’ for filstørrelser o.l. Da opptrer du i tråd med internasjonale standarder og konvensjoner og bidrar til mindre forvirring. Til toppen
Spørsmål:	Telenor sier at min ”telefonsentral må være bygd ut med ADSL” for at jeg skal kunne kjøpe bredbåndsaksess. Jeg trodde telefonsentraler kun ble brukt til telefontjenester. Hva er riktig?
Svar:	Det er for så vidt riktig begge deler; hvis man med ”telefonsentral” mener det tekniske bygget der telefonsentralen og annet teknisk utstyr er plassert, så har nok Telenor sitt på det tørre. Men du har også rett, for det er ikke selve telefonsentralen i betydningen svitsjenode for telefontjenesten, som bygges ut. Det vi egentlig snakker om er at det plasseres en sentraldel av ADSL-systemet, kalt DSLAM (DSL Access Multiplexer) i dette bygget. Grunnet til at det plasseres her er at abonnentnettet gjerne termineres her og at et slikt teknisk bygg er godt egnet for plassering av slikt utstyr. Gjennom et linjefilter (kalles ofte splitter) samles telefoni- eller ISDN-signalet fra telefonsentralen, og bredbåndssignalet fra DSLAM og føres ut på aksessnettparet til kunden. Hos kunden er det også et slikt linjefilter (splitter) som deler opp signalet og sender det til hhv. telefonen/ISDN-boksen og ”ADSL-modemet”. Det er det samme som skjer når en annen operatør bygger ut med egne ADSL-systemer; da leier de plass i Telenors tekniske bygg for plassering av sitt eget utstyr. Fra det tekniske bygget og innover i nettet (transportnettet) brukes ulike former for transmisjonssystemer (PDH, SDH eller ATM) som transporterer både trafikken mellom telefonsentralene og datatrafikken til ISP’en. Til toppen
Spørsmål:	Jeg ser at operatørene bruker begreper som ”splitter” og ”modem” om ADSL-utstyret, men jeg trodde modem egentlig var noe annet og splitter høres jo ikke så veldig teknisk ut?
Svar:	Du har helt rett. Splitter er et populærnavn på en nettkomponent som egentlig er et høypass/lavpass linjefilter, der lave frekvenser (under om lag 120 kHz) sendes på én utgang til telefon eller ISDN NT1, mens resten av frekvensbåndet sendes til ADSL-enheten. Et slikt filter virker prinsipielt på samme måte som et delefilter i en høyttaler i et stereoanlegg, som deler opp signalet fra en forsterker til hhv. basshøyttalere og diskanthøyttalere. ADSL-enheten er egentlig ikke et modem, for et modem er en nettkomponent som brukes til å modulere et digitalt signal på et analogt system, og det er jo ikke det vi snakker om her. Teknisk sett er dette en nett-termineringsenhet for ADSL, eller en ADSL NT (ref. NT1 for ISDN). Til toppen
Spørsmål:	Hva trenger jeg egentlig av båndbredde, er det noen grense eller er det slik at mer er bedre?
Svar:	Det kommer helt an på hva du skal bruke aksessen til. Noen eksempler: · Skal du kun lese e-post eller bruke nettbank og lese nyheter på web, vil du greie deg lenge med de lavere båndbreddene som 384 eller 512 kbit/s. Med disse båndbreddene kan du også høre nett-radio (audio-streaming) med god kvalitet. · Skal du laste ned litt tyngre dokumenter fra nettet ganske ofte, f.eks. med bruk av filoverføringsprotokollen (FTP), vil sikkert en midlere båndbredde på 704 til 1024 kbit/s være aktuell, kanskje også 2 Mbit/s (2048 kbit/s). Den siste båndbredden kan også være aktuell for video- eller multimedie-streaming med grei kvalitet, spesielt hvis materialet er kodet med MPEG-4. · For å se TV med ”subjektiv PAL-kvalitet” bør du ha 6-9 Mbit/s mens flere samtidige TV-kanaler krever over 20 Mbit/s. Behovet for båndbredde er kunstig skapt og hype’t opp over alle støvleskaft. Definer behovet ditt, og kjøp et abonnement som tilfredsstiller dette. Det er også viktig å huske på at det ligger flaskehalser ute i nettet, f.eks. i Internettforbindelsene eller på serverne, så vanlig web-surfing blir ikke nødvendigvis dobbelt så effektiv med 2 Mbit/s som med 1 Mbit/s.
Copyright 2004 KONRAD KOMMUNIKASJON