Fra Teleavisens
"Kommentarer":
Nye
telefonitjenester og kvalitet
(10.11.2003 13:01)
 |
| Sverre
K. Myren |
De siste månedene har vi hørt og lest mye om fremtidens
telefonitjenester. Kvaliteten på disse tjenestene hører vi lite eller
ingenting om, konstaterer Sverre K. Myren, senior telekonsulent i Konrad
Kommunikasjon.
Av Sverre K. Myren
Det går praktisk talt ikke en uke uten at en eller annen tjenesteleverandør
eller systemleverandør er på markedet eller i media med fremtidens løsninger
og erstattere for de gammeldagse og angivelig svært kostbare
telefonitjenestene som vi i dag kjøper fra de tradisjonelle
tjenesteleverandørene.
Vi har fått presentert mange ulike konsepter, de fleste basert på en
eller annen form for IP-telefoni, gjerne i form av telefoni over den bredbåndsaksessen
som vi alle allikevel har. Det som sies og skrives om dette, både fra
system- og tjenesteleverandørenes side og i presse og medier for øvrig
kunne vært gjenstand for mange kommentarer, men det får bli en annen
gang. Jeg vil heller rette oppmerksomheten (også kalt å fokusere) mot en
annen faktor.
Det vi hører svært lite om er kvaliteten på de tjenestene som kommer,
det vi kaller tjenestekvalitet eller Quality of Service – QoS. Da tenker
jeg ikke på QoS i form av mer eller mindre innholdsløse utsagn som ”..
vi har QoS ..” eller ”høy kvalitet”. Jeg tenker på QoS i
betydningen ”definert, kontrollerbar og dokumenterbar
tjenestekvalitet” – et langt og tungt begrep, men nødvendig fordi man
legger så mye forskjellig i begrepet QoS i våre dager.
Med ”definert” mener jeg ikke nødvendigvis ”høyest mulig” –
for kanskje er ikke dette nødvendigvis ønskelig – men at kvalitetsnivået
skal være definert i form av tallfestede mål for tjenestens egenskaper.
Dette kan gjerne bety at kunden kan velge ulike kvalitetsnivåer med ulike
priser for tjenesten.
Med ”kontrollerbar” mener jeg først og fremst at leverandøren selv i
størst mulig grad må ha kontroll over kvaliteten på den tjenesten han
selger.
Med ”dokumenterbar” mener jeg kort og godt at leverandøren må kunne
sannsynliggjøre at den praktiske kvaliteten er i henhold til de
spesifiserte kravene.
For å ta en enkel analogi; få av oss ville kjøpt en bil uten å vite
litt om bilens egenskaper, selv om den er svært billig, og vi ville
heller ikke kjøpt en bil produsert i en fabrikk som bilprodusenten ikke
hadde den minste kontroll med.
Pris kontra kvalitet
Tankegangen synes å være at disse nye telefonitjenestene er så billige
at tjenestekvalitet ikke er et poeng i det hele tatt. Men er det egentlig
riktig? Ønsker vi som kunder og sluttbrukere å ofre kvaliteten for å
oppnå en lavere pris på tjenestene, eventuelt; i hvilken grad ønsker vi
å gjøre det? Tror vi virkelig på leverandørenes markedsføring av
”gratis telefoni”, ”gratis bruk” osv?
Vel, man sier det ikke slik i klartekst, men det inntrykket som skapes er
nok langt på vei slik. Jeg har møtt mange den siste tiden som tror dette
virkelig er svære saker; høy kvalitet til kun små faste kostnader høres
jo fristende ut. Ikke nødvendigvis bare fordi den aktuelle leverandøren
sier det, men kanskje like mye fordi presse og medier støtter opp om
dette ganske ukritisk.
Innvendingen kan være at vi ikke har etterlyst tjenestekvalitet i
telefoni- og ISDN-nettet heller, og aldri vært vant til å etterspørre
rapporter på kvaliteten, så hvorfor skal vi begynne med dette nå?
Kanskje har ikke behovet vært til stede i så stor grad tidligere.
Kvalitet i PSTN og ISDN
I de tradisjonelle telefoninettene (PSTN og ISDN) har vi alltid hatt høy
tjenestekvalitet, i alle fall etter at man tok i bruk digitalteknikken i
disse nettene fra slutten av 1960-årene. Disse produksjonsplattformene
har vært laget med telefoni som formål og derfor aldri hatt noe problem
med å tilby tjenestekvalitet – den har ligget der som en forutsetning
hele veien.
Den smule ”dårlig kvalitet” vi har sett i disse nettene har først
og fremst gått på tjenestenes oppetid i forbindelse med direkte
feilsituasjoner i nettet, og har sjelden utgjort noen stor utfordring. En
ikke uviktig ting er at kvaliteten i disse plattformene er svært stabil,
den varierer ikke over tid i særlig grad.
Kvalitet i IP-baserte nett
En større utfordring blir det derimot når vi skal produsere
telefonitjenester i nett og med teknologier som egentlig aldri har vært
utviklet for dette. Jeg tenker selvsagt på IP-baserte plattformer.
Jeg har ved et par anledninger tidligere gått inn på de teknologiske
utfordringene som IP-baserte telefonitjenester møter og teknologiens
modenhet i artiklene ”IP-telefoniens tekniske utfordringer”
(Teleavisen november 2002) og ”Er IP-telefoni svaret på dagens behov”
(Teleavisen juli 2003).
Jeg skal derfor ikke bruke tid på gå for mye inn på teknologien her.
Kort forklart konkluderer begge disse artiklene med at tiden er moden for
IP-telefoni i de tilfeller der operatøren har kontroll med de
plattformene som produserer tjenestene, og kan disponere ressurser og
annet slik at man har kontroll med kvaliteten.
Men samtidig er det på sin plass med en advarsel; dette gjelder ikke alle
former for IP-telefoni.
Det er fortsatt grunn til å minne om at dette ikke gjelder det jeg kaller
”Internett-telefoni”, dvs. IP-telefoni der det åpne Internett er en
ikke uvesentlig del av det nettet der samtalene overføres.
Fordelen med disse tjenestene er selvsagt at de kan produseres svært
billig – hvem kan vel ikke produsere billige teletjenester hvis man ikke
betaler noe for transporten og heller ikke bruken av aksessen til kunden?
Ulempen er at man ikke har kontroll verken med kapasiteten på linkene,
rutingen gjennom nettet – spesielt med tanke på antall hopp, eller den
totale forsinkelsen ende-til-ende.
Dette er tre vesentlige parametere når vi skal definere
tjenestekvaliteten, og selvsagt også årsaken til at tjenester produsert
på denne måten ikke kan ha en definert, kontrollerbar og dokumenterbar
tjenestekvalitet. Et annet viktig punkt er at kvaliteten i en slik
tjeneste ikke nødvendigvis vil være stabil; man kan få svært høy
kvalitet som i neste omgang kan bli svært redusert igjen.
Utsagn som at ”vi har testet kvaliteten, og den er god” bør vi med
andre ord ikke tillegge alt for mye verdi. Den smule skepsis jeg har gitt
uttrykk for i dette avsnittet gjelder altså Internett-telefoni, og i bare
liten grad ”skikkelig IP-telefoni”.
Siden det den siste tiden har det vært skrevet og sagt mye om det man
kaller WLAN-telefoni, dvs. der bedriftens trådløse lokalnett også
brukes til telefoni, er det også aktuelt å nevne at man med dagens
standardiserte løsninger har liten eller ingen kontroll med kvaliteten i
et WLAN, men det finnes proprietære løsninger for de som ønsker å gå
inn på slike.
IEEE 802 Committee jobber for tiden med tillegget 802.11e som skal dekke
Class of Service, dvs. at man skal kunne definere flere ulike
tjenesteklasser i et WLAN, og gi høy prioritet til realtimetjenester som
telefoni. Inntil dette tillegget er ferdig og implementert i systemene, er
det grunn til å være litt tilbakeholdne med å bruke WLAN til telefoni,
hvis man da ikke velger å gå for proprietære løsninger med de ulemper
dette kan medføre.
Siden begrepet Wi-Fi er så mye omtalt og ofte tillagt mye større
betydning enn det egentlig har, bør det også nevnes at denne
sertifiseringsordningen ikke har noe med kvaliteten i systemene å gjøre,
dette går kun på grunnleggende funksjonalitet med tanke på
interoperabilitet og en interimløsning for sikkerhet (WPA).
”Gratis telefoni”?
Alle med litt gangsyn forstår uten videre at ingenting er gratis, heller
ikke teletjenester. Når man hevder at tjenesten er ”gratis i bruk”,
mener man ofte at den ikke er tidstaksert men kun basert på faste
kostnader.
De aller fleste skjønner også at skal man greie å drive butikk med
slikt, må man ha inntekter fra ett eller annet, så reelt gratis kan det
pr. definisjon ikke bli; det er kun snakk om ulike måter å dekke inn
kostnadene på, og det er alltid kunden som betaler.
De tradisjonelle teleoperatørenes takseringsregimer med tidstaksering for
telefoni blir utfordret av de nye operatørenes faste, lave priser. En
konkret fordel med dette er høy grad av kontroll med telefoniutgiftene,
men i praksis betyr dette ofte at småbrukerne subsidierer de tunge
brukerne.
Det er allikevel ikke til å komme forbi at de nye tjenestene ofte kan være
svært billige løsninger, men prisen er som sagt ikke alt.
Vite hva vi får
Det er viktig å være klar over at telefoni ikke lenger bare er PSTN og
ISDN, vi kan praktisk dele disse tjenestene inn i tre ulike klasser:
- tradisjonell telefoni, PSTN og ISDN, basert på det linjesvitsjede
telefoninettet med 64 kbit/s kanaler (G.711) ende-til-ende
- IP-telefoni produsert i plattformer der operatøren har full kontroll
med bruken av ressursene og med høykvalitets kodeker
- Internett-telefoni, som er IP-telefoni der det åpne Internett utgjør
vesentlige deler av sambandet og operatøren ikke selv har kontroll med
ressursene
Så spørsmålene må bli:
Ønsker vi å kutte eller fire på kravene til kvalitet på
telefonitjenestene fordi de er så billige?
I hvor stor grad ønsker vi å gjøre det?
Hvor billige er de nye tjenestene egentlig?
Kan de nye tjenesteleverandørene tilby ekte QoS, dvs. ”definert,
kontrollerbar og dokumenterbar kvalitet”, sammen med de ”faste, lave
prisene”. I tilfelle nei; hvorfor ikke?
Jeg mener ikke å si at man skal være negativ til de nye
telefonitjenestene, men at man skal vite hva man får og på hvilket
grunnlag man sammenligner.
Det viktigste er egentlig å være klar over hva vi egentlig snakker om og
ikke tro at de nye telefonitjenestene automatisk får samme høye og
stabile kvalitet som de PSTN- og ISDN-tjenestene vi er vant til. Telefoni
er viktige tjenester for de aller fleste i dag, og vi forventer rett og
slett god kvalitet på disse tjenestene.
|
