DVD-Jon

Leserinnlegg i Teknisk Ukeblad og Vårt Land, mars 2004

Det originale innlegget ble skrevet av meg på nyåret 2004 og siden forkortet av de to redaktørene.

DVD-Jon ingen stor kodeknekker

Innlegget ble skrevet på nyåret 2004 og tatt inn i en forkortet utgave i Teknisk ukeblads papirversjon i mars, og finnes også på nettutgaven. Innlegget ble kommentert og tilslutt ga jeg min replikk til kommentaren; 

Piratkopiering blir fortsatt forbudt

Innlegget ble også tatt inn i Vårt Land 17. februar. Der ble det forkortet og fikk 'ny' overskrift...;

Innlegget i tekstformat (før det ble forkortet):

DVD-Jon frikjent

De fleste av oss har fått med seg at den unge mannen vi kjenner som "DVD-Jon", eller Jon Johansen som han egentlig heter, nylig er frikjent av Borgarting Lagmannsrett i ankesaken som Økokrim anla mot ham. Også i første runde i rettsapparatet, den gangen i Oslo Tingrett i 2002, ble han frikjent, men Økokrim anket altså denne frifinnelsen. Denne gangen har Økokrim besluttet å ikke anke saken videre, og saken er dermed avsluttet.

Men hva er det egentlig DVD-Jon har gjort, hva ble han tiltalt for og frikjent for? Er han en stor helt og dyktig kodeknekker, slik de fleste medier vil ha oss til å tro? Er han den lille nordmannen som beseiret den amerikanske filmindustrien i ytringsfrihetens navn? Er han en stor mann i hackermiljøene?

Dette er noen av de inntrykkene som sitter igjen etter å ha lest om ham og saken i norske medier - både allmennmedier og fagmedier - men er det egentlig helt riktig? Den som tar seg tid til å lese litt mer om saken f.eks. i referatene fra rettssaken, vil raskt kunne sitte igjen med et helt annet inntrykk.

Kort forklart, og uten å fordype oss i teknikken - for dette er en sak spekket med teknisk innhold, noe som kanskje er den direkte årsaken til at så få har forstått hva den dreier seg om - kan vi si det på følgende måte: DVD-Jon har bidratt til å gjøre det mulig for de som ønsker det å dekode innholdet på en DVD-plate slik at dette kan kopieres og distribueres fritt. Dette er realiteten, men ikke nødvendigvis hans intensjoner med å gjøre det. Det er flere som har vært med på dette, og de har trolig hatt ulike mål med det de har gjort. Som kjent er den omtalte kopibeskyttelsen laget for å beskytte materiale (filmer o.a.) som utgis på digitalt format på en DVD-plate fordi nettopp det digitale formatet gjør det mulig å lage 100% nøyaktige kopier, eller duplikater, og faren for utstrakt piratkopiering er dermed stor og høyst reell.

På den tiden dette beskyttelsessystemet (CSS, Content Scrambling System) ble utviklet var det i USA kun lov å bruke det vi i dag regner for en særdeles svak kryptering til å beskytte slike ting med (40-bits nøkler). Det er derfor, med dagens teknikk og datakraft ingen heksekunst å bryte denne sikkerheten, spesielt ikke når man i utgangspunktet slik som i denne saken får tilgang til to av nøklene fra en utstyrsprodusent som ikke har beskyttet disse tilstrekkelig. I sikkerhetsmiljøene er det ingen som vurderer utviklingen av systemet som kan dekode innholdet (DeCSS) som noen stor bragd. I tillegg er det meste av dette arbeidet gjort av andre; DVD-Jons bidrag har stort sett begrenset seg til å lage et brukergrensesnitt som gjør det mulig å bruke DeCSS for andre enn programmerere, samt å legge DeCSS ut på Internett i flere omganger.

Det er derfor ingen grunn til å omtale DVD-Jon som en stor kodeknekker. Lagmannsretten legger da også til grunn for frifinnelsen at han egentlig ikke har bidratt med stort og at han ikke har hatt oversikt over konsekvensene av det han har gjort. Grunnen til at han ble "syndebukken" og den som ble anmeldt er nok snarere at det var han som frontet dette arbeidet på Internett på vegne av den uformelle gruppen MoRE (Masters of Reverse Engineering). Det har også versert ulike varianter av hvorfor DVD-Jon har gjort dette; fra det å ta innersvingen på den amerikanske filmindustrien, via det å gjøre det mulig å lage en Linux-basert DVD-spiller, til rett å slett å ha muligheten til å ta sikkerhetskopier av sine egne, lovlig anskaffede DVD-plater. Det kan synes som om Lagmannsretten har hatt mest tiltro til det siste alternativet.

Er det egentlig så galt å gjøre dette da? Vel, Lagmannsretten mener at åndsverk som selges i digitalt format ikke har rett på den samme beskyttelse som andre åndsverk, i alle fall slik norsk lov anvendes på dette. Professor i rettsinformatikk, Jon Bing, har uttalt seg om saken ved flere anledninger, og mener klart at DVD-Jon (ut fra det han opprinnelig ble tiltalt for) har gjort noe han ikke burde gjøre. Han sammenligner brudd på kopisperren med det med å fjerne et butikkvindu slik at de som ønsker det fritt kan forsyne seg av innholdet i butikken. Vi kan vel si det slik at DVD-Jon har bidratt med deler av verktøyet i denne sammenheng. Slik fremstilt forstår kanskje flere av oss at dette egentlig ikke noe positivt, i alle fall ikke hvis vi eier den "butikken" det er snakk om. Men Bing hadde også helt rett i sin tidlige antakelse om at norsk lovverk ikke dekker dette godt nok, og at saken derfor var prinsippielt viktig å kjøre i rettsapparatet.

Ulike miljøer har til dels sterke meninger om hva DVD-Jon har gjort og hvorvidt dette er positivt eller ikke. Rød Valgallianse har gått åpent ut med støtte, trolig fordi dette utfordrer eiendomsretten som de prinsipielt er imot; de har trolig lite støtte blant vanlige folk for et slikt syn. Internett-gründere mener det er bra ut fra det opprinnelige prinsippet om at ingenting på Internett skal eies av noen; de synes fortsatt å leve i en ideell Internettverden der alt er fritt tilgjengelig for alle og kommersielle interesser ikke har adgang. Det hevdes også at dette er en del av en naturlig utvikling; at alt digitalt materiale skal være - og vil bli - fritt og ikke omfattes av opphavsrettigheter eller juridiske forpliktelser, men dette siste er så galt som det kan få blitt. EU har for lengst vedtatt et direktiv ("Infosoc-direktivet") som pålegger alle medlemmer, høyst trolig også inkludert EØS-landene, å innarbeide retten til beskyttelse av opphavsrettigheter også for åndsverk på digitale formater, i sine nasjonale lovverk. Dette betyr at norsk lov, som altså ikke kunne brukes til å felle DVD-Jon, må oppdateres til å gi rett til slik beskyttelse, trolig gjennom en revisjon av Åndsverkloven. I praksis vil dette gjøre det ulovlig å bryte slike kopisperrer som det man har gjort i DVD-Jon-saken.

Sverre K. Myren
KONRAD KOMMUNIKASJON, Oslo

Innlegget i Vårt Land:

DVD-Jon Piratkopiering blir fortsatt forbudt

De fleste av oss har fått med seg at den unge mannen vi kjenner som "DVD-Jon", eller Jon Johansen som han egentlig heter, nylig er frikjent av Borgarting Lagmannsrett i ankesaken som Økokrim anla mot ham.

Kort forklart, og uten å fordype oss i teknikken - for dette er en sak spekket med teknisk innhold, noe som kanskje er den direkte årsaken til at så få har forstått hva den dreier seg om - kan vi si det på følgende måte: DVD-Jon har bidratt til å gjøre det mulig for de som ønsker det å dekode innholdet på en DVD-plate slik at dette kan kopieres og distribueres fritt. Dette er realiteten, men ikke nødvendigvis hans intensjoner med å gjøre det. Det er flere som har vært med på dette, og de har trolig hatt ulike mål med det de har gjort. Som kjent er den omtalte kopibeskyttelsen laget for å beskytte materiale (filmer o.a.) som utgis på digitalt format på en DVD-plate fordi nettopp det digitale formatet gjør det mulig å lage 100% nøyaktige kopier, eller duplikater, og faren for utstrakt piratkopiering er dermed stor og høyst reell.

Det er ingen grunn til å omtale DVD-Jon som en stor kodeknekker. Lagmannsretten legger da også til grunn for frifinnelsen at han egentlig ikke har bidratt med stort og at han ikke har hatt oversikt over konsekvensene av det han har gjort. Grunnen til at han ble syndebukken og den som ble anmeldt, er nok snarere at det var han som frontet dette arbeidet på Internett på vegne av den uformelle gruppen MoRE (Masters of Reverse Engineering). Det har også versert ulike varianter av hvorfor DVD-Jon har gjort dette; fra det å ta innersvingen på den amerikanske filmindustrien, via det å gjøre det mulig å lage en Linux-basert DVD-spiller til rett å slett å ha muligheten til å ta sikkerhetskopier av sine egne, lovlig anskaffede DVD-plater. Det kan synes som om Lagmannsretten har hatt mest tiltro til det siste alternativet.

Er det egentlig så galt å gjøre dette da? Vel, Lagmannsretten mener at åndsverk som selges i digitalt format ikke har rett på den samme beskyttelse som andre åndsverk, i alle fall slik norsk lov anvendes på dette. Professor i rettsinformatikk, Jon Bing, har uttalt seg om saken ved flere anledninger, og mener klart at DVD-Jon har gjort noe han ikke burde gjøre. Han sammenligner det med å fjerne et butikkvindu slik at de som ønsker det fritt kan forsyne seg av innholdet i butikken. Vi kan vel si det slik at DVD-Jon har bidratt med deler av verktøyet i denne sammenheng. Slik fremstilt forstår kanskje flere av oss at dette egentlig ikke noe positivt, i alle fall ikke hvis vi eier den "butikken" det er snakk om. Men Bing hadde også helt rett i sin antakelse om at norsk lovverk ikke dekker dette godt nok, og at saken derfor var prinsippielt viktig å kjøre i rettsapparatet.

Ulike miljøer har til dels sterke meninger om hva DVD-Jon har gjort og hvorvidt dette er positivt. Rød Valgallianse har gått åpent ut med støtte, trolig fordi dette utfordrer eiendomsretten som de prinsipielt er imot. De har trolig lite støtte blant vanlige folk for et slikt syn. Internett-gründere mener det er bra ut fra det opprinnelige prinsippet om at ingenting på Internett skal eies av noen; de synes fortsatt å leve i en ideell Internettverden der alt er fritt tilgjengelig for alle og kommersielle interesser ikke har adgang. Det hevdes også at dette er en del av en naturlig utvikling; at alt digitalt materiale skal være - og vil bli - fritt og ikke omfattes av opphavsrettigheter eller juridiske forpliktelser. Men dette er så galt som det kan få blitt. EU har for lengst vedtatt et direktiv (Infosoc-direktivet) som pålegger alle medlemmer, høyst trolig også inkludert EØS-landene, å innarbeide retten til beskyttelse av opphavsrettigheter også for åndsverk på digitale formater, i sine nasjonale lovverk. Dette betyr at norsk lov, som altså ikke kunne brukes til å felle DVD-Jon, må oppdateres til å gi rett til slik beskyttelse, trolig gjennom en revisjon av Åndsverkloven. I praksis vil dette gjøre det ulovlig å bryte slike kopisperrer som det man har gjort i DVD-Jon-saken.

 

Sverre K. Myren Oslo

Replikk til svaret fra Gunstein Lye, Vårt Land 1. mars. 2004

Hei!

Her kommer en replikk til svarinnlegget fra Gunnstein Lye som sto i avisen idag, tirsdag. Regner med at en replikk ikke legges bakerst i debattkøen...

--------------------------------------------------------------------------------

La meg starte med å si at intensjonen med mitt innlegg ikke var en generell diskusjon om forbrukerrettigheter. Innlegget var ment som et forsøk på å avlive myten om DVD-Jon som den store helten og kodeknekkeren, dvs. slik han har blitt fremstilt så godt som alle de andre gangen jeg har lest om denne saken. Nå er det slik at alle debattinnlegg blir forkortet av avisen og dermed forsvant i dette tilfellet det innledende avsnittet der jeg stilte de spørsmålene som jeg senere svarte på. Samtidig ser jeg at overskriften også er blitt en ganske annen en min opprinnelige overskrift "DVD-Jon frikjent" og dermed kan intensjonen med innlegget misforstås. Jeg beklager at jeg ikke reagerte på dette da jeg fikk det forkortede innlegget forelagt fra avisen.

De finnes noen fine nyanser mellom begrepene "piratkopiering" og "tyveri" som sikkert kan diskuteres. Poenget mitt er at den som utnytter et åndsverk – og det var spillefilmer på DVD som var temaet her – i strid med den som eier åndsverket ikke bør kunne gjøre det, enten åndsverket finnes på digitalt format eller ikke. At de som eier og distribuerer dette langt på vei legger opp til dette selv med kunstige mekanismer som region-inndeling av markedet (DVD-filmer) og svært høye priser på produktene, kan allikevel ikke rettferdiggjøre slikt tyveri. Din generelle holdning til piratkopiering (slik begrepet forstås i dag) er jeg ikke enig i, men det er forsåvidt ting vi har hørt mange ganger før f.eks. i forbindelse med piratkopiering av musikk; "de har jo ikke tapt noe, for jeg ville ikke kjøpt plata til vanlig pris uansett". Dette er sikkert riktig for noen men neppe for alle som skaffer seg piratkopier.

Du trekker saken videre inn i programvarens verden, og da er jeg langt på vei enig med deg i at de sterke aktørenes de facto monopol er negativt, her som i de fleste andre sammenhenger. En naturlig negativ konsekvens av dette er at mye programvare ikke finnes på plattformer basert på åpen kildekode (Linux), og dermed gjør slike plattformer til et dårligere alternativ for mange. Men det er noe med prinsippene her som de fleste vil reagere på; de som har laget Open Office som alternativ til MS Office leverer altså dette produktet "fullstendig gratis", og hvis alle programvareprodusenter gjorde det ville nok få av dem overleve. Det må være "lov" å tjene penger på det man produserer.

Når det gjelder RV leser du nok litt mer mellom linjene enn meg; jeg har aldri tenkt på noen formell forbindelse mellom dette politiske partiet og organisasjonen DRM (Digital Rights Management), kun at de kanskje har sammenfallende interesser i en slik sak, men med ulike utgangspunkt. Eksemplet med blekkpatronene var nytt for meg, men egentlig ikke uventet: Skriverne er billige men blekkpatronene er dyre og det er derfor på salg av slike at produsenten tjener penger. Hvis en slik sperre som du omtaler brukes for å sikre muligheten til å ta en kunstig høy pris for produktet, så er det konkurransevridende, klart negativt kanskje også en sak for Konkurransetilsynet?

Du nevner også Infosoc og DMCA, og jeg er helt enig i at disse lovene kan få uheldige konsekvenser som kanskje ikke er utredet god nok, men det er en annen diskusjon. Uansett vil det for meg aldri være et godt alternativ å bryte lovene selv om jeg langt på vei kan rettferdiggjøre et slikt brudd, da må det være riktigere å argumentere for en endring av det som gir de uheldige utslagene som du påpeker. Samtidig kan det være greit å rette oppmerksomheten mot ("sette fokus på") tilfeller der slik beskyttelse brukes for å oppnå andre ting enn det de er laget for, f.eks. hindring av konkurranse i markedet.

Sverre K. Myren 
Seniorkonsulent telekom 
Oslo

 

Sist oppdatert: 2006-08-21
Kontakt WEB-master