Emne: Bredbånd

Et at de aller "hotteste" tema innenfor IKT i disse tider er BREDBÅND. Mange engasjerer seg og har tildels sterke meninger, mange lokale initiativer forsøker fortvilet å komme igang, mens markedet domineres av de markedsstyrte utbyggerne med Telenor i spissen, som gjerne vegrer seg mot å bygge ut i tyng befolkede og ulønnsomme områder. Mye kan sies om emnet og mange gjør det, både fornuftige og mindre fornuftige, riktige og ikke fullt så riktige.

Siste innlegg, i Teleavisen 1. september, med tittelen "Bredbånd, hva er det", tar for seg selve bredbåndsbegrepet, definisjoner og slikt.

I januar 2003 reiste daglig leder i Svorka Aksess en debatt i kommentarspalten i Teleavisen, noe som utløste reaksjoner både fra Telenor (som ble tildels sterkt angrepet) og av andre som hadde meninger om akkurat denne saken.

Jeg skrev en kommentarartikkel med tittelen "Bredbånd i tyng befolkede områder", som ble publisert 28 januar, og som du finner kopiert og limt inn nedenfor. Mitt utgangspunkt var i første rekke å kommentere endel ting som var sagt i andre artikler om valg av teknologi og løsninger.

Nytt (august 2003): Ofte Stilte Spørsmål (OSS) om bredbånd. Les og lær av fagfolkene!

Siste: Artikkel med tittelen "Bredbånd, hva er det?", delvis i frustrasjon over at mange aktører synes å ta dette begrepet og definisjonen av det til inntekt for sin egen tjeneste...

Fra Teleavisens "Kommentarer":

Bredbånd, hva er det?
Av: Sverre K. Myren [Sist endret: 01.09.2004 13:47:18] [Skriv ut ]

Er det behov for en omforent definisjon av begrepet "bredbånd", og hvordan bør i såfall en slik definisjon lyde? Dette, og et par andre relaterte saker tar seniorkonsulent Sverre K. Myren i opp i denne aktuelle kommentaren.

Fra tid til annen dukker det opp livlige diskusjoner i ulike fora med dette tema, dvs. hvilke egenskaper skal være til stede for å kvalifisere til begrepet bredbånd.

Svarene, dvs. forsøkene på definisjoner av begrepet, er nesten like mange som antall aktive debattanter; noen har til og med gjort et forsøk på å gi en begrunnelse for sitt valg, mens mange bare har satt et tall som de mener er minimumsgrensen.

Den store interessen tyder på at mange er opptatt av dette, og det å kunne skille ”ekte” bredbånd fra mindre ekte bredbånd ut fra en eller annen definisjon er viktig i mange tilfeller, ikke minst i forbindelse med omtale av tjenester i markedsføring eller produktsammenligninger.

Det er heller ingenting som tyder på at interessen eller behovet for en slik definisjon blir mindre i fremtiden, og det kan derfor sies å være et behov for å tenke gjennom og kanskje bli enige om hva som fortjener dette begrepet.

La oss derfor gå litt i dybden på en saklig måte, og da mener jeg å se litt forbi mer eller mindre morsomme kvasi-filosofiske formuleringer som ”bredbånd er til enhver tid det doble av den båndbredden du har”, og de mer ekstreme av typen ”bredbånd er fiber”.

Hva betyr båndbredde

Som de fleste vet skriver dette begrepet seg fra tiden med analoge telenett, og begrepet betyr noe slikt som ”bredden eller avstanden, målt i Hz, mellom et systems eller en kanals øvre og nedre grensefrekvens”.

F.eks. dekker en vanlig analog telefonikanal frekvensbåndet fra 300 til 3400 Hz, og har derfor båndbredden 3100 Hz eller 3,1 kHz. Selv om man modulerer denne inn på en bærefølge for f.eks. overføring i et analogt multiplekssystem som var vanlig frem til 1970-tallet, eller A/D- og D/A-omvandler den gjennom et digitalt telenett, så er båndbredden for telefonikanalen fortsatt 3,1 kHz.

Denne betydningen av båndbredde er fortsatt aktuell f.eks. i forbindelse med radiosystemer, og vi må heller ikke glemme at selv digitale overføringssystemer bruker et visst frekvensbånd målt i antall Hz til overføringen.

I dagens alt overveiende digitale IKT-hverdag er analoge overføringssystemer lite i bruk, og det gjelder både transport- og aksessnettene, men av en eller annen grunn har begrepet båndbredde blitt med inn i denne nye hverdagen, trolig fordi de mer korrekte tekniske alternativene ”bitrate” eller ”kapasitet” rett og slett blir for teknisk for folk flest.

Dermed må vi innrømme, enten vi liker det eller ikke, at båndbredde i dag er noe som oftest måles i bit/s med et passende prefiks foran.

Konkret kan disse to ulike betydningene av ett og samme begrep føre til forvirring, f.eks. i forbindelse med radiobaserte systemer som f.eks. WLAN. Da snakker vi om båndbredde i Hz som bredden på det frekvensbåndet en kanal i radiosystemet har, og samtidig om båndbredde i bit/s som den kapasiteten til det digitale signalet du kan overføre i denne kanalen.

Hva betyr begrepet bredbånd

Ordet bredbånd betyr egentlig alt og ingenting, helt i tråd med f.eks. presentasjonen i Åpen Post på NRK der man viftet rundt med et bredt bånd og ville måle bredden i cm.

Innenfor telekom må begrepet knyttes sammen med et eller annet substantiv for å få mening, f.eks. bredbåndskanal – en overføringskanal med høy båndbredde, bredbåndstjeneste – en tjeneste som krever bredbåndskanaler for overføring, eller bredbåndsaksess – en tilknytningsform som de fleste av oss kjøper av en aksessleverandør og som kan brukes til overføring av bredbåndstjenester.

I dagligtale betyr vel populærformen bredbånd det samme som bredbåndsaksess; ”jeg har bredbånd hjemme”, da er det aksessen vi som regel snakker om.

La oss også bli enige om at bredbåndsbegrepet i denne sammenheng har relevans bare i aksessnettene eller som kanaler mellom to definerte steder; f.eks. mellom kunde og tjenesteleverandør, eller punkt til punkt samband for en kunde.

Det blir rimelig uinteressant å snakke om at et transportnett er bredbånds, fordi man bruker et WDM/fibersystem med 40 Gbit/s pr. fiberpar. Altså enten bredbåndskanaler eller bredbåndsaksesser.

Finnes det definisjoner, og hvem lager slike

For dagens bruk av begrepet bredbånds-ettellerannet finnes det ikke klare definisjoner, i alle fall ikke laget av noen som har dette som oppgave. Det er først og fremst ITU-T og ETSI og slike organisasjoner med et offisielt globalt eller regionalt ansvar for standardisering som har myndighet til å lage offisielle definisjoner innenfor dette området.

Så vidt jeg vet har de ikke egentlig gjort det, men også de bruker dessverre ulike forklaringer på begrepet ut fra ulike formål ved ulike anledninger, uten at dette må betraktes som en offisiell definisjon.

Her hjemme er det Post- og teletilsynet som ville hatt myndighet til lage en offisiell norsk definisjon på dette, men så langt har vel også de kun brukt ulike forklaringer i ulike sammenhenger, m.a.o. ikke noen offisiell definisjon.

Det finnes også noen mer eller mindre offentlige utredninger fra komiteer og arbeidsgrupper nedsatt av politiske miljøer, der man har ”definert” begrepet, men det må bare anses å ha betydning i sammenheng med den aktuelle saken, og ikke oppfattes om en offisiell norsk definisjon.

Fra tiden med analoge overføringssystemer bruke vi begrepet bredbåndskanal om en kanal som kunne overføre en høyere båndbredde enn en vanlig telefonikanal. I telenettene ble disse kanalene brukt til overføring av radio- og TV-signaler mellom studio og senderstasjoner.

Senere ble det definert bredbåndskanaler i forbindelse med Bredbånds-ISDN-konseptet: Dette var kanalene H0 med 384 kbit/s for bruk til audiooverføring, og hhv. H11 med sine 1536 kbit/s (US) og H12 med 1920 kbit/s (Europa) for videokonferanse. Ut fra disse definisjonene kan det være mulig å hevde at en bredbåndskanal er en kanal med større overføringskapasistet enn en vanlig telefonsamtale, f.eks. for overføring av høykvalitets audio-signaler, og dermed havne på ”mer enn 384 kbit/s” som en mulig definisjon. Denne definisjonen finnes det i det minste en faglig bakgrunn for.

Er det et problem at det ikke finnes definerte begreper?

Spørsmålet er om vi egentlig har behov for en slik definisjon. Vi må da spørre oss om det er et problem i praksis at vi ikke har noen definisjon.

Ja, hvis vi skal sammenligne ulike produkter på en ryddig måte, må vi kun bruke begreper der vi har en omforent definisjon, og dersom begrepet bredbånd brukes for å karakterisere produktene må dette begrepet defineres. Har vi ikke det må det gjøres helt klart hva vi legger i begrepet bredbånd i akkurat denne – men også begrenset til denne – konteksten.

Mangelen på definisjon fører som oftest til at det synes å være fritt frem for alle å definere sine egne begreper, eller i alle fall legge sin egen betydning i bruken av begrepene, og så lenge det ikke finnes offisielle definisjoner er det jo ingen som kan hindre dem i å gjøre det heller. Men god kommuniksjon blir det ikke av slikt; da trenger vi omforente begreper som forstås likt av alle parter.

Hva er det vi forsøker å karakterisere; teknologi eller produkt

Jeg har flere ganger sett utsagn som at det er ikke kapasiteten det kommer an på, men teknologien og mediet som brukes! Dette brukes ofte som begrunnelse for å hevde at det kun er fiberbaserte systemer som kan kalles bredbåndssystemer. Jeg vil hevde at det snarere er tvert imot. Vi må starte med behovet, dvs. de tjenestene vi ønsker oss, og se på hvilket krav til overføringskapasitet disse tjenestene gir.

De fleste bruker en bredbåndsaksess til kontakt med Internett og de ulike tjenestene der. Noen bruker det også til IP-telefoni, et bruksområde der det for øvrig ofte ikke er båndbredden som er den mest kritiske faktoren. Så har vi noen som bruker aksessen til fremføring av radio- og TV-kanaler, og det stiller helt andre krav til aksessen, også her til andre egenskaper enn bare båndbredden.

Når vi har bestemt oss for de tjenestene vi ønsker tilgang til, må vi ut fra dette vurdere den kapasiteten vi trenger i bredbåndsaksessen vi kjøper. Videre kan aktuelle nettoperatører/leverandører så velge hvilken teknologi som kan tilfredsstille disse båndbreddekravene; om det er parkabelbaserte systemer som DSL, koaksialkabelbaserte systemer som såkalte kabel-modem, radioaksesser eller fiberbaserte systemer.

Utviklingen over tid

I bunn og grunn er alle begreper med karakteriserende adjektiver som ”bred” bare tull å bruk i sammenhenger hvor utviklingen i ”bredde” går fort, slik det gjør innenfor mange tekniske områder og spesielt innenfor IKT-området. La oss ta et eksempel.

Når et offentlig utvalg for et par år siden sa om bredbånd at kravet var at systemet skulle kunne overføre en høykvalitets TV-kanal, dvs. 8 Mbit/s, noe som for dem utelukket f.eks. ADSL, så kan vi plukke dette fra hverandre enkelt på følgende måte:

· Hvorfor bare én TV-kanal? Mange husstander har flere TV-apparater i tillegg til videoopptakere, DVD-opptakere og annet som gjør at de har behov for flere samtidige TV-kanaler. Dersom bredbåndssystemet var tenkt å skulle erstatte bakke-, satellittnett- eller CTV-nett for TV-distribusjon, så bør det vel dermed kunne levere flere samtidige TV-kanaler, men hvor mange og hvem bestemmer det?

· En høykvalitets TV-kanal trengte altså 8 Mbit/s, mens man samtidig sa at 2 Mbit/s vil holde for lavere kvalitet. Hvem sier at 8 Mbit/s er grensen for høykvalitets TV-kanaler? De fleste digitale TV-kanaler i dag er MPEG-2-kodet, og EBU anbefalte en gang 6-9 Mbit/s MPEG-2 for en kvalitet som tilsvarte ”god PAL-kvalitet”; 6 Mbit/s for enkelt materiale uten for mye endringer fra frame til frame, og 9 Mbit/s eller høyere for vanskelig materiale med store endringer fra frame til frame som f.eks. idrettsarrangementer. Den som har sett opptak av f.eks. en fotballkamp der ballen følges gjennom lufta med en fullsatt tribune i bakgrunnen kodet med MPEG-2 i 2 Mbit/s, vil forstå hva jeg mener…. Alle som har digitalt overførte kanaler i sitt kabel-TV-nett (og da tenker jeg på satellitthoppet der det meste nå er digitalt), opplever fra tid til annen frys i bildet og blokkdannelser, som er klare tegn på at materialet er for hardt kodet med MPEG-2.

· Hva med høyoppløselig TV i bredformat? Dersom vi i vår digitale hverdag skulle lykkes med å få til enighet om et systemvalg her, så vil jo dette kreve rundt regnet fire ganger båndbredden for et vanlig TV-signal for å oppnå tilsvarende overføringskvalitet.

· Siden den gang har ADSL blitt videreutviklet til to nye versjoner, ADSL2 og ADSL2+, som nå er på full fart inn i aksessnettene våre, og der man regner teknologiens øvre grense som 24-25 Mbit/s nedstrøms.

Jeg bruker dette bare som eksempel på at alle slike definisjoner, altså med karakteriserende adjektiver, er svært vanskelige fordi både behovene og mulighetene skifter over tid.

Er det bare båndbredden som er viktig

Det er båndbredden – og prisen – som til nå har fått størst oppmerksomhet i omtalen av bredbåndsaksesser, og til og med i ganske seriøse sammenlikningstester er det stor sett dette som brukes som kriterium. Men det finnes andre viktig ting, og vi kan raskt nevne noen få:

· Konsentrasjonsfaktor i aksess-systemet. Dette er forholdet mellom samlet kapasitet på alle kundeaksessene og kapasiteten videre inn i tjenesteleverandørens nett. En slik konsentrasjon finnes i alle de vanlige bredbåndsaksess-systemer ment for privatbrukere, og anbefales f.eks. for DSL-systemer å ligge på et sted mellom 15:1 og 50:1. Årsaken til at man legger inn en slik konsentrasjon er at vi snakker om kommunikasjon over delte medier og delte ressurser, og det er en av mange faktorer som øker ressursutnyttelsen og holder prisene nede. Allikevel er det slik at denne konsentrasjonsfaktoren kan skille f.eks. to tilsynelatende like 2 Mbit/s bredbåndsaksesser fra hverandre. Man må oftest lete langt ned gjennom informasjonen fra aksessleverandøren før man finner informasjon om dette – hvis man i det hele tatt finner noe.

· Forsinkelse gjennom nettet. Ende-til-ende forsinkelse er et viktig kriterium med tanke på overføring av tidskritiske tjenester som f.eks. IP-telefoni, og det vil derfor være av interesse å vite noe om ende-til-ende forsinkeles mellom f.eks. to abonneter tilknyttet samme ISP. I praksis styres dette av hvordan ISP-en, eller den netteieren som han kjøper IP-transporttjenester fra, har bygd nettet sitt, noe som altså påvirker forsinkelsen gjennom nettet, og det er i første rekke antall noder og type noder som påvirker dette.

· Videre kan slike ting som nettoperatørens policy med overvåking og videreutbygging av kapasiteten i nettet, aktuelle tjenester og tilleggstjenester man får med på kjøpet, og kvaliteten på kundeservice være kriterier å være oppmerksom på.

Et par andre ting til slutt:

Bit og byte, m.fl.

En av mine kjepphester er bruk av måleenheter brukt til båndbredde, og da tenker jeg på digitale systemer. ISO og ITU-T har tidligere standardisert begrepet ”bit/s” for kapasitet eller bitrate for et digitalt signal. Mange bruker fortsatt ”b/s” eller ”bps”; disse begrepene stammer trolig fra dataverdenen som tradisjonelt har brukt litt andre begreper enn telekomverdenen. Problemet med disse andre begrepene er at de altfor ofte – senest i en stor bredbåndstest i Dagbladet i sommer, og også altfor ofte i faglig sterkere miljøer – fører til en sammenblanding av bit og byte. Byte er kort sagt et ord som vanligvis – men ikke alltid – består av åtte bits, det riktige begrepet er egentlig ”byte oktett” og vi har også ”byte septett” og ”byte sekstett” selv om disse ikke er like vanlige. Så forsøker man gjerne å skille mellom bit og byte ved å skrive bit med liten ”b” og byte med stor ”B”, men dette er heller ikke noen standard så faren for sammenblanding er fortsatt til stede. Derfor er det fortsatt aktuelt å terpe litt på at det faglig korrekte standardiserte begrepet er bit/s med passende prefikser foran.

Overføringsrate angitt som ”B/s” i betydningen byte pr. sekund ser vi også ofte, bl.a. i ulike applikasjoner fra Microsoft, men dette er ikke noen standard, og det er heldigvis heller ikke Microsoft som har ansvaret for slik standardisering. Vi ser fra tid til annen at akkurat dette er opphav til misforstårelser og forvirring hos mange.

Selv om ITU-T ikke lenger vedlikeholder rekommandasjonen om dette (B.14) er det gode grunner til å følge den anbefalingen de i sin tid ga, rett og slett fordi det fører til færre misforståelser.

Brutto og netto bitrate

En annen ting som tydeligvis forvirrer mange, inkludert tjenesteleverandørene, er manglende forståelse for forskjellen på brutto og netto bitrate. Alle transmisjonssystemer, både i transportnett og aksesnett, er lag 1-systemer (ref. OSI-modellen) som har som oppgave å overføre et antall bit pr. sekund mellom to punkter. Applikasjoner som skal overføre informasjon mellom to datamaskiner el.l. må gjøre bruk av en rekke protokoller på vei ned gjennom protokollstabelen, og i hver av disse protokollene legges det på noe overhead, som er med på å redusere netto bitrate for systemet. I tillegg legges det ofte på feilkorreksjonsinformasjon på lag 1, spesielt gjelder dette radiobaserte systemer, og dette er årsaken til at et såkalt 54 Mbit/s WLAN som regel ikke kan gi mer enn rundt halvparten i netto overføringskapasitet på lag 1. Allikevel brukes denne brutto bitraten som direkte grunnlag for sammenligning mellom radiobaserte og trådbaserte systemer.

Dedikerte og delte ressurser

Verdt å nevne er det også at det er forskjell på dedikerte og delte ressurser. Det blir helt feil å angi et 2 Mbit/s bredbåndsaksessystem som ”30 ganger ISDN-hastighet”, som f.eks. Telenor gjør i sine annonser. ISDN-kanalene har, i likhet med alle linjesvitsjede systemer, dedikert kapasitet fra ende til ende, mens de aller fleste bredbåndssystemer altså deler samlet kapasitet på mange brukere. Det må vi ta hensyn til når vi foretar enkle sammenligninger.

Sverre K. Myren
Seniorkonsulent
KONRAD KOMMUNIKASJON
www.konrad.no

Fra Teleavisens "Kommentarer":

Bredbånd i tynt befolkede områder
(28.01.2003 13:52)

Sverre K. Myren

Intensjonen til Svorka Aksess om å tilby bredbåndsaksess til alle er et edelt mål, men hvor gjennomførbart det er og til hvilken pris, er et annet spørsmål, fastslår Sverre K. Myren, seniorkonsulent telekom i Konrad Kommunikasjon. Her kommenterer han tidligere innlegg i den pågående bredbåndsdebatten.

Av Sverre K. Myren

Situasjonen for Svorka Aksess er dessverre nokså typisk for mange tynt befolkede regioner rundt i landet vårt. Mange steder ønsker innbyggerne bredbåndsaksesser til overkommelige priser, mens det pga. store kostnader ved etablering av slik infrastruktur blir en lite hyggelig oppgave for den som skal bære investeringene.

Les også:

1. Telenor ødelegger regionale breibånds-initiativ

2. Konkurranse i hele landet eller lokale monopoler?

3. Prisstruktur i transportnettet skal ikke gi ulemper for distriktene

4. Telenor og redsel for lokale monopoler

5. Hvorfor ser alle ned?

Hva er problemet egentlig?

Er det Telenors ”redsel for regionale monopoler” som egentlig er problemet? Slik kan det sikkert synes for de som jobber med et lokalt initiativ på denne måten, og så opplever at en stor konkurrent kommer og tar de beste bitene av kaka.

Allikevel blir det litt for lettvint å legge all skyld på Telenor, selv om de neppe er helt uskyldige. Det blir også litt for lettvint å vise til at de ressurser og investeringer som ligger i Telenors nett i dag er betalt av skattebetalerne gjennom tellerskritt i tidligere tider, og det samme gjelder forslag om å skille ut nettdelen av Telenor og gjøre den statlig, slik andre har foreslått. Sluttord for akkurat den debatten ble skrevet da Telenor gikk på børs og politikerne klart sa at alle Telenors eiendeler nå tilhører dette børsnoterte selskapet og dets eiere, og da har det liten betydning at Staten gjennom Næringsdepartementet eier mesteparten av selskapet. Selskapet er børsnotert, det er eksterne investorer inne på eiersiden, og disse har selvsagt som det primære mål med sin investering å få størst mulig avkastning på denne. Det synes derfor klart at verken politikerne gjennom Samferdselsdepartementet eller de organer som er laget for slikt (Post- og teletilsynet, Konkurransetilsynet) kan pålegge Telenor disposisjoner som gir selskapet økonomiske tap eller dårlig inntjening på sine investeringer. Men å i best mulig grad sikre konkurranse på like vilkår og til forbrukernes beste kan de bidra til, og det forventes det at de gjør. Kanskje kan aktuelle myndigheter også stimulere til samarbeid mellom ulike aktører.

Når det gjelder kostnader til kapasitet i transportnettet vil det nok være en god tanke å gjøre som Samferdselsministeren nå har pålagt PT; gå gjennom Telenors prising av disse tjenestene for å vurdere om de er kostnadsbaserte slik de skal være. Kanskje kan det være noe å hente her. Siden det ikke er nevnt alternative transportkapasitetsleverandører går jeg ut fra dette er et marked der Telenors konkurrenter ikke har funnet det ønskelig å bygge ut, og da har man ingen muligheter til å presse priser.

For meg blir det også litt for enkelt å henvise til Telenors tidligere vegring mot å bygge ut ADSL mens man nå tilsynelatende har snudd (etter at Svorka Aksess la fram sine planer?). Sannsynligvis er det riktig at dette har mye med ISDN-utbyggingen å gjøre; enhver utbygger, også Telenor, må ved utbygging av nye nett og tjenester vurdere hvilke andre av sine nett og tjenester dette vil ramme (det kalles populært for kannibalisering – man spiser ”sine egne” produkter), og ta dette med i sine kalkulasjoner av lønnsomheten.

Markedsstyrt utbygging

Det er bred enighet både nasjonalt og internasjonalt (f.eks. EU) at utbygging av telekommunikasjonstjenester i Norge skal være basert på at markedet styrer. På den annen side vet vi at landet vårt har mange tynt befolkede områder der slik utbygging er dyrt og det neppe på lang tid vil være flere aktører som konkurrerer om kundene. I slike områder vil en ”ren” markedsstyrt utbygging medføre at brukerne vil måtte vente lenge på bredbåndsaksesser. Siden alle aktørene er avhengig av å tjene penger på investeringer vil de naturlig nok heller investere i andre, ”fetere” deler av markedet. Dette ser vi tydelig når nye aktører skal inn på banen; tilbudene kommer først og fremst i tettbygde strøk og ofte med en klausul om stor oppslutning før en utbygging starter.

Det er også en myte at alle kunder som får tilbud om bredbåndsaksess ønsker å kjøpe dette. Erfaringene så langt tyder heller på at det er de ivrigste som benytter sjansen, mens mange kunder innenfor dekningsområdet velger å vente eller ikke ser behovet. Jeg antar at dette også gjelder på Nordmøre. Trolig vil de aller fleste greie seg lenge med datakommunikasjon over ISDN.

Flere ulike teknologier

Det finnes en rekke ulike teknologier som kan brukes til bredbåndsaksess i dag, og disse har ulik grad av kompleksitet, funksjonalitet, pris og modenhet. Telenor har testet flere av dem i sitt HBA-prosjekt, også DVB-RCS som Parmar nevner i sitt innlegg.

Pr. i dag ser det ut til at ADSL er den foretrukne teknologi for etablering av bredbåndsaksessnett, i hvert fall gjelder dette der man ikke fra før har koakskabelnett (kabel-TV). ADSL har relativt god rekkevidde, spesielt hvis man ikke nødvendigvis krever 2 Mbit/s i første omgang (lavere kapasitet gir lengre rekkevidde), og en vurdering av utbygging gjøres først og fremst på bakgrunn av antall aktuelle kunder man kan nå fra en og samme DSLAM (”ADSL-sentral”). Forholdet mellom kostnader og nytteverdi gjør ADSL og ”kabelmodem” til de suverent mest aktuelle teknologiene i dag, mens de andre først og fremst må betraktes som alternativer der man verken har parkabelnett (eller er utenfor rekkevidde til DSLAM) eller kabel-TV-nett.

Videreutviklingen av ADSL – VDSL – er kommet (standardene er klare), men dette medfører i de fleste tilfeller utbygging av fiberkabel lenger ut i aksessnettet for å kunne plassere aksesspunktet (DSLAM) tilstrekkelig nær et større antall kunder. Dermed blir det en ganske mye dyrere løsning for utbyggerne. Å fremstille DSL-teknologi som ”foreldet”, slik Parmar gjør i sitt innlegg, synes noe merkelig og må være basert på misforståelser. Standardisert ADSL har en maksimal kapasitet på 6 Mbit/s (6144 kbit/s) til kunden, mens VDSL vil kunne levere oppunder 52 Mbit/s (51840 kbit/s) til kunden i asymmetrisk konfigurasjon og nesten 26 Mbit/s (25920 kbit/s) i symmetrisk variant. Begge teknologier benytter – og utnytter på en svært god måte – det parkabelbaserte aksessnettet som allerede i dag finnes i alle hus. VDSL har også kapasitet til opptil tre samtidige TV-kanaler med god MPEG-kvalitet (6-9 Mbit/s pr. kanal for subjektiv ”PAL-kvalitet”), og vil være et alternativ der kabel-TV ikke er utbygd.

Alternativer med ulemper

Parmar ivrer sterkt for satellittbasert bredbåndsaksess. Fordelen med slike teknologier er at man ikke er avhengig av en geografisk samlet kundegruppe, så dette kan være løsningen der man er noenlunde alene i sitt område med ønske om bredbåndsaksess. Ulempen er bl.a. at satellittsystemer i utgangspunktet er laget for kringkasting, dvs. enveis kommunikasjon til ”alle” brukere (i dekningsområder), til forskjell fra tele- og datanett som er toveis til hver enkelt bruker. For data- og telekomtjenester er vi avhengige av i alle fall en viss returkapasitet. DVB-konseptet inneholder flere ulike løsninger for dette. Den langt billigste vil være hybridløsningen DVB-RCP der man benytter PSTN/ISDN til returkanal. Systemer basert på DVB-RCS, som Parmar beskriver, vil være langt dyrere da de må ha kostbart senderutstyr for returkanalen hos kunden. En annen ulempe med satellittbaserte systemer er at kapasiteten på ingen måte er uuttømmelig; hver transponder som tidligere ble brukt til analog TV (8 MHz) har om lag 38 Mbit/s enveis kapasitet (avhengig av moduleringen som brukes), så dette vil i utgangspunktet være en kostbar løsning selv med en stor grad av ressursdeling.

I samme ”klasse” som satellittbasert aksess finner vi også aksess via DTT (Digital Terrestrial Television) som skal bygges ut av Norsk Televisjon (NTV). NTV har nylig bekreftet at de også planlegger å tilby data- og teletjenester over sitt DTT-nett. Bredbåndsaksess via dette nettet vil også være en hybridløsning da man må ha ekstern returkanal, og slik ligne mye på de satellittbaserte alternativene. Fordelen med DTT-alternativet er at det kan dekke områder i landet som ligger i satellittskyggen (øst-vest-gående daler og fjorder med høye fjell, o.a.) og slik bli en komplementær løsning.

Et annet alternativ for radiobaserte aksessnett er som kjent LMDS (Local Multipoint Distribution System). Dette er også systemer som er relativt dyre å bygge ut, noe som har medført at de fleste lisensene som ble gitt til slik utbygging for et par år siden fortsatt ikke har resultert i utbygging. Teknologien regnes som moden og vil være et aktuelt alternativ der man har en stor kundegruppe innenfor systemets antennesektor og dekningsområde, men dette er trolig også noe som først og fremst er riktig for tettbygde områder og hjelper derfor ikke Svorka Aksess’ kunder.

De to siste aktuelle teknologiene; fiberkabel til folket og kommunikasjon via elnettet er ikke aktuelle. Fiberkabel til private husholdninger blir altfor dyrt. Datakommunikasjon via elnettet vil bl.a. av transmisjonstekniske årsaker ikke være et alternativ).

Kundens ønsker

Trolig er norske telebrukere langt mer nøkterne i sine ønsker og krav enn vi får inntrykk av gjennom media, i hvert fall hvis de ender opp med å måtte betale kostnadsbaserte priser. De aller fleste vil greie seg lenge med ISDN med 64 eller 128 kbit/s symmetrisk kommunikasjon, og ISDN kan så godt som alle som ønsker det få i dag. Ønsket om mobilitet er trolig også sterkt medieskapt, godt hjulpet av de som lever av å lage og selge slike systemer. Det er heller ikke riktig å betrakte satellittbaserte systemer som mobilsystemer, det samme gjelder WLAN. ”Nomadisk” er et begrep som passer bedre; man ønsker å være oppkoplet mens man flytter seg innenfor dekningsområdet, men har sjelden behov for å arbeide mens man flytter seg.

Både nomadiske og mobile systemer krever helt annen teknisk funksjonalitet enn kabelbaserte systemer. Samtidig har de gjerne større begrensninger med hensyn til kapasitet på radiogrensesnittet. Dette gjør disse systemene i utgangspunktet dyrere, og vil neppe bli foretrukket av de som ikke egentlig ønsker å betale denne merkostnaden uten at man har reelt behov for den ekstra funksjonaliteten de gir.

Hva med lokale initiativ?

En god dekningsgrad for bredbåndsaksesser i tynt befolkede områder vil trolig kreve bruk av flere ulike teknologier, og her har Svorka Aksess og de andre en utfordring i å finne gode løsninger. Man bør kanskje starte med en markedsvurdering/-undersøkelse for å påse at man ikke overvurderer interessen og kundenes betalingsvillighet.

De aller fleste alternative operatører i Norge i dag har et etablert samarbeid med Telenor og er ofte kunder av Telenor på ett eller flere områder. Det vil trolig bli langt verre å nå målet hvis man inntar en ”krigersk” holdning til Telenor og nekter å samarbeide for enhver pris, bygge eget aksessnett, osv. Kanskje kan det også være aktuelt å forsøke å etablere et formelt samarbeid om utbygging med Telenor, men det er uvisst hvorvidt de er åpne for slike initiativ – her er trolig lokale Telenorrepresentanter av ulik oppfatning. Uansett vil man nok over tid tjene på å ha et ryddig forhold til Telenor.

Som hjelp til finansiering kan det kanskje finnes en ”rik onkel” eller to rundt omkring? Spesielt kraftselskapene ser ut til å ha mye penger å bruke på slikt for tiden…

Sverre K. Myren er seniorkonsulent telekom i KONRAD KOMMUNIKASJON

Sist oppdatert: 2006-08-21
Oppdatert av: Sverre K. Myren